Nå er lillejenta vår snart 3 år gammel! Hvor tida har blitt av, aner jeg ikke...
Lille engel skulle egentlig kommet i begynnelsen av juli 2014, men midt i juni bestemte hun seg; hun ville ut!
Her er min opplevelse av fødselen, erfaringer rundt hjemmefødsel:
Advarsel: ikke lesning for sarte sjeler!
Jeg gikk til jordmor Anett Michelsen under hele svangerskapet, og fikk veldig god kontakt med hennes blide og jordnære vesen. Hennes avslappede holdning fikk meg til å bli roligere, og det er gull verdt i graviditeten! Man tenker og grubler mye, kroppen forandres fra dag til dag, og man gru-gleder seg til man er "ferdig". Jeg vurderte allerede hjemmefødsel innen jeg møtte jordmor, og etter ett par samtaler med henne, var jeg 100% sikker: det blir hjemmefødsel!
Det er vanlig at jordmor kommer på besøk rundt uke 36, men desverre måtte vi utsette møtet litt, på grunn av en annen fødsel. I tillegg har vi ingen historie med for tidlig fødte, eller babyer som kommer før termin i familiene våre, heller litt sene...
Dermed var overraskelsen stor da lillemor meldte sin ankomst nøyaktig 3 uker før termin! Via sterke korsryggsmerter rundt 1-2 tida natt til mandag. Jeg forstod ikke da hva som skjedde, smertene satt nemlig kun i ryggen. Jeg var opp og ned av sengen, på do, på gulvet for å tøye og gjøre litt yoga-strekninger, men ingenting hjalp, og 3-4 stod jeg liksågodt opp og begynte å rydde litt i underetasjen. Min kjære sov like herlig ;) Han fikk litt sjokk, da han stod opp kl 6, og jeg ikke var i sengen! Jeg er nemlig b-menneske.. Eller kanskje d eller e passer bedre =P
- Du, jeg tror kanskje ikke du bør dra på jobb idag jeg....
- Hæ? Terminen er ikke før om 3 uker?
Innen han kom ned, hadde smertene begynt å flytte seg frem i nedre del av magen.
Vi lurte på om dette kunne være kynnere, noe jeg ikke hadde hatt tidligere under graviditeten. Inn på nettet og lese om forskjellene... Oida, alle kjennetegn på ekte rier stemmer!
Litt før 7 er vi ganske sikre på at fødselen er igang, og bestemmer oss for å ringe jordmor.
Hun blir vekket på senga, men er lysvåken og blid med det samme.
- Jeg kommer og sjekker, men vi har det nok ikke travelt enda, sier hun.
Dette er første gang mannen min møter jordmor, men han sier etterpå at han ble veldig beroliget, og synes hun var veldig avslappet og hyggelig.
Rundt 9 er hun på døra, og joda, det er 2 cm åpning! Vi får også litt info, og jeg spiser en banan.
Siden dette er en førstegangsfødsel, og det har tatt mange timer før det ble såpass åpning, bestemmer vi at jordmor kan dra på kontoret noen timer, med telefonen på, så klart. I tillegg kan hun være hos oss på litt over halvtimen, så vi er ikke bekymret.
Rundt 11 forsøker jeg å legge meg for å sove litt, det ble så og si ingen søvn natta før. Riene har blitt ganske sterke, men jeg puster meg gjennom dem, og klarer fortsatt å holde meg på beina.
Jeg har imidlertidig tilbrakt litt tid i badekaret, noe som lindrer mye av de verste smertene.
Jordmor er tilbake i 3-tiden, og har også ringt ett par ganger i mellomtiden for å høre hvordan det går.
Siden hun har 2 andre ventede juni-fødsler, tar hun med seg en annen jordmor, Kristina Jacobsen, i tilfelle en av de andre ringer. Da kan en av dem dra dit.
Kristina er like hyggelig og blid som Anett, og har med seg den samme roen, følelsen av at "dette går så fint så!"
Nå er åpningen 4 cm, og jeg begynner å kjenne at dette er tøft. Jeg har heldigvis fått vært mye på do og tømt meg, så klyster trengs ikke ;) Min kjære har forsøkt å fore meg med kjeks, smoothie og lignende, men kvalmen setter igang bare ved synet av noe spiselig. Hurra for vann, det var kun det jeg klarte å få i meg ;)
Riene øker i styrke, og nå klarer jeg ikke stå oppreist lenger.
Vanligvis har man først en periode med korte rier og korte pauser, etterfulgt av lengre, mer intense rier og lengre pauser imellom, før pressriene setter inn ved 10 cm åpning.
Neida, her var det 4-5 rier pr 10 minutter, hele tiden =P De ble bare sterkere, og vondere, og etterhvert ville jeg bare at noen skulle skyte meg, dope meg, slå meg bevisstløs, hva som helst!
- Jeg klarer ikke mer!
Jeg var utslitt, et maraton uten pause, og ikke klarte jeg å få i meg mat underveis heller.
Det er nemlig bakdelen med å føde hjemme: man får ikke smertestillende midler, annet enn lokalbedøvelse om man trenger sting..... Heldigvis har Kristina akupunkturnåler, og halleluja for stort badekar! Nålene tok "toppene" av smertene for en stund. Fra 11 på en 0-10 skala, til ca 9-9,5.
Min kjære har vært rundt meg hele tiden, og føler seg nok litt nytteløs, men det er godt å ha ham der likevel. Han smører meg med smertestillende og lindrende eteriske oljer når jeg ber (roper?) om det, ellers er det ikke så veldig mye han kan gjøre, annet enn å holde meg i hånda, og pakke inn med håndklær når jeg står opp av karet.
Jordmødrene har hele veien vært veldig støttende, roser og er positive som solstråler!
Rundt 5 forsøker de å få meg til å stå oppreist for å få fart på åpningen (6 cm) men det går rett og slett ikke, så intense er riene.
Istedet sitter jeg på do, og lener meg på Anett, som trøster og stryker.
Etter å ha sitti der og ult meg gjennom enda flere rier (og på dette punktet gir jeg blanke i hva folk måtte se og høre - too far gone =P ), men da jeg får kommet tilbake i badekaret, er åpningen faktisk på 9 cm! (DET skal jeg huske på til neste gang, kjempe-effektivt å la tyngdekraften få gjøre sitt.)
Rett over 6 setter pressriene inn, og herregud og alle gode krefter, noe så vondt! Vannet mitt hadde nemlig ikke gått, og det føltes, som noen så treffende uttrykte det; som å skite en vannmelon! Nøyaktig slik føltes det, til posen brast, og hodet kunne skli ned i åpningen.
Deretter følger ett kvarter med pressrier, der jordmødrene får Mats til å sitte bak meg, oppå kanten av hjørnebadekaret, slik at jeg kan lene meg bakover, sette beina mot kanten og presse! Endelig!
Jeg brøler som tusan, og nei, pressrier er ikke noe mer behagelig enn andre rier! Men - man kjenner at nå, nå er man snart i mål! Nå er snart det vonde over, bare noen minutter til, så er babyen ute! Dette klarer jeg!
Jordmødrene roser, og sier at vesla har lyst hår (akkurat som jeg bryr meg om det der og da =P ).
Så plutselig skvetter hodet ut, og resten av kroppen sklir etter.
Jordmor Anett tar opp det bittelille nurket fra vannet og gir henne til meg, jordmor Kristina sjekker klokka (18.26) og tar bilder.
De ser etter at alt er bra, at vesla puster og gir fra seg noen små klynk. Vi får håndkler over oss, og så går de ut av badet. Vi nybakte foreldre kan sitte i badekaret (midt i fostervann og klin - men der og da bryr man seg overhodet ikke!), og bare se på dette lille vesenet som plutselig er "ekte", ikke bare noe man venter på.
Etter ett kvarters tid kommer jordmødrene inn igjen, og Mats får klippe navlestrengen, og tar med lillemor ut, mens jordmødrene hjelper meg med morkaken og å få på en sånn sexy mammableie ;)
Og så, kunne vi alle tre legge oss i vår egen seng, hjemme hos oss selv! Jordmødrene ryddet og shinet litt på badet, og dro hjem til seg etter en times tid, etter å ha sjekket at alt var bra, veid og målt lillemor, og gitt litt tips om amming og stell.
Så er det oss tre, med Anett tilgjengelig på telefon om det skulle være noe.
Mats fikk endelig laget noe mat som faktisk ble spist, og det var utrolig godt!
Vesla fikk vondt i magen utover natten, så det ble ikke så mye søvn da heller, i tillegg til maratonet tidligere på dagen.. Tirsdag burde jeg vært totalt utslitt, men da slo endorfinene inn, og resten av uka fløt jeg på en sky av endorfiner. Aldri hatt det så fint jeg :-D
Jordmor er tilbake dagen etter, og dag 3 for etterkontroller og utfylling av skjemaer, pluss å se hvordan det går med amming etc, men alt er som det skal være, og vi nyter tiden med vesle engel :-)
For å kunne føde hjemme må du:
- Ha kun 1 barn magen.
- Barnet må ligge i hodeleie.
- Være frisk, og i lavrisikogruppen, og der er de fleste fødende i Norge.
- Føde innen 3 uker før, og 2 uker etter termindato. Her har jeg såvidt innenfor!
Jeg hadde eller en veldig fin graviditet, med småplager, men ingen alvorlige. Sure oppstøt, kvalme, soppinfeksjoner og bekkenløsning var liksom det verste jeg hadde.
Ikke hovne ben, protein i urinen eller noe slikt. Det er viktig å ta alvorlig om du har det.
Ellers ammet jeg frem til engelen var to år. Nyere forskning anbefaler faktisk enda lenger!
Vesla begynte i barnehage høsten etter fylte 2 år, og stortrives! De er flinke til å ta både barn og voksne på alvor, og er opptatt av å gi barna ett sunt forhold til mat og natur, noe jeg liker godt :-)
Og skulle du lure på noe, legg igjen kommentar! Spesielt om du vurderer hjemmefødsel selv.
Men skal du slenge dritt, la vær, det blir bare slettet ;-)
